Mumlende ekstase

Grusomhetens Teater serverer Den stygge andungen som bomberomskabaret og poetisk freakshow.
Av Henning Gärtner

And er en fugl jeg kun har spist én gang i mitt liv. Måltidet fant sted på en flyreise fra Paris til São Paulo med Air France, hvor jeg ved en feiltagelse havnet på business class. Det endte selvsagt ikke godt. Da vi landet i Brasil, lå jeg bøyd over flytoalettet med dødelig migrene, mens tarmene mine støtvis kastet opp whisky, bordeaux og and. Slik sett er Den stygge andungen en tittel jeg kan relatere meg til. H.C. Andersen valgte den neppe ved en tilfeldighet, slik det neppe er tilfeldig at denne anmeldelsen begynner med en bevegelse fra åndsaristokratiets Paris til favela-hovedstaden São Paulo. Grusomhetens Teater er nemlig Nationaltheatrets antitese: en parasitt som nærer seg av den livskraftige slummen på Hausmania, så vel som av Antonin Artauds idé om et "pestens teater". Undergrunn. Da jeg tidligere i år hørte at Schaubühne-divaen Anne Tismer hadde tatt frem hammer og malerkost og bygd sitt eget lille teater – Ballhaus Ost i Øst-Berlin – tenkte jeg: "Dette ville aldri skjedd i Norge." Men Grusomhetens Teater har faktisk blitt til på lignende vis. Skuespilleren Lars Øyno er nemlig en av de få her til lands som har tatt steget fra institusjonen til det såkalt "frie feltet", og slik etablert et typisk norsk paradoks: et undergrunnsteater finansiert av statlige millioner. Grusomhetens Teater har dermed på kort tid blitt en viktig arena utenfor institusjonene, som tilbyr usedvanlige gjestespill (som Vinge & Müllers Dukkehjem i august), og hvor huskompaniet ved sjeldne anledninger beærer oss med egne produksjoner. Som Den stygge andungen. Drømmespill. Hvordan skal jeg så beskrive Øynos estetikk som teaterauteur? Man kunne være fristet til å gå veien om den genierklærte regissøren Robert Wilson. Om Wilson hevder man nemlig at han skaper makeløse scenebilder gjennom å aksentuere det materielle eller plastiske ved lys, lyder og ord. Og det er mulig Wilson har denne evnen, men Lars Øyno gjør det bedre, i en "fattig" teatertradisjon som er mer sympatisk og menneskelig enn Wilsons samlebåndsteater. Vi snakker med andre ord om koreografi og om musikalsk komposisjon snarere enn psykologiserende regi og skuespill. Den stygge andungen er en slags kabaret hvor den rødhårede pianistinnen bryter ut i løsslupne arier og klatrer i stiger, men hvor stemningen likevel er drømmeaktig og skjør. Karneval. Et tilbakevendende motiv i oppsetningen er dessuten det karnevalslignende opptoget: nakne konger, galninger, parykkbekledde kvinner og ender med svømmeføtter. Menneskene innfolder seg langsomt i rommet, kjøtt i kjøtt. Kropper penetrerer tomheten. Kropper forsvinner ut. Og i bevegelsen oppstår et intenst nærvær: en stillferdig ekstase som gradvis forplanter seg i publikum. Om man er ukjent med formen, er det mulig man vil oppleve Øynos stil som maniert. Grusomhetens Teater er nemlig verken tidsriktige eller coole. Universet preges verken av postmoderne ironi eller av popkulturelle referanser, men snarere av en poetisk tidløshet, av barnlige pappmasjé-masker og en drømmeaktig surrealisme. Å komme ned i denne kjelleren er som å oppdage et underjordisk samfunn i et glemt bomberom, en tidskapsel hvor menneskene stadig mumler om Gud og Gunvor Hofmo. Mmmmmmm Gud. Mmmmmmmm Gunvor Hofmo. Kan det være selveste skjærsilden?Arbeit macht frei. Samtidig er det nettopp i denne underlige poesien og sårbarheten vi finner koblingen til H.C. Andersens fabel – og forestillingens politikk. For verket målbærer også en kritikk av velferdsstatens fascistiske kjerne, noe som tydeliggjøres i et sitat som projiseres på bakveggen: "Arbeid gjør fri. Det er på dette nasjonens visdom beror. Det var med legene, ikke pasientene, at samfunnet begynte."Godt derfor, at Den stygge andungen spilles på et teater hvor man føler at det er rom for folket – og ikke minst for byens skjøre eksistenser. Jeg sier det igjen: Nytraktet kaffe i pappkrus skal alltid smake bedre enn bordeaux og hermetisert gourmetand!
SCENEKUNSTH. H. Andersen. Den stygge andungen. Grusomhetens teater.
Manus og regi: Lars ØynoPublisert 17. november 2006